Kan et perfekt vesen skape noe ikke-perfekt?
Av Al Serrato. Oversatt herfra.

En vanlig utfordring tatt opp av ateister er å påpeke det ødelagte i verden og bruke det som bevis på at det ikke kan finnes en Gud. Din Gud er perfekt, resonnerer de, så hvorfor skapte han et så ufullkomment sted som dette? De peker på den naturlige lidelsen i verden, skaden som orkaner og jordskjelv kan påføre dødelige og skjøre mennesker. De fremhever også ondskapen som mennesker, drevet av sine dårligste følelser, påfører sine medmennesker, fra tyveri til drap og alt i mellom. Hvordan kunne en fullkommen Gud ha endt opp med dette som sin skapelse? {Så glemmer de også syndefallet, som følge av menneskets frie vilje..}

Slik formulerte en skeptiker argumentet:
"Hvis noe er perfekt, kan ingenting ufullkomment komme fra det. Noen sa en gang at dårlig frukt ikke kan komme fra et godt tre, og likevel skapte denne "perfekte" Gud et "perfekt" univers som ble gjort ufullkommen av de "perfekte" menneskene. Den ultimate kilden til ufullkommenhet er Gud. Det som er perfekt kan ikke bli ufullkomment, så mennesker må ha blitt skapt ufullkomne. Det som er perfekt kan ikke skape noe ufullkomment, så Gud må være ufullkommen for å ha skapt disse ufullkomne menneskene. En fullkommen Gud som skaper ufullkomne mennesker er umulig."

Logikken som brukes av denne utfordreren ser ut til å være gyldig. Hvis noe som er perfekt bare kan skape perfeksjon, er den kristne Gud diskvalifisert, ettersom vi tror at Gud legemliggjør fullstendig perfeksjon, men innrømmer at denne verden, og dens menneskelige innbyggere, tydeligvis ikke er perfekte. Men problemet med dette argumentet er ikke logikken; det er i stedet forutsetningene som ligger til grunn for de oppgitte premissene. Utfordrerens første setning - at ingenting ufullkomment kan komme fra en perfekt skaper - er ikke bevist. Det er rett og slett en påstand. For at argumentet faktisk skal holde, må det være en viss støtte for premisset om at et perfekt vesen er "begrenset" i hva det kan gjøre, nemlig at et slikt vesen bare kan skape perfeksjon. Men selve artikuleringen av denne forestillingen avslører problemet som ligger inne i påstanden: Den hevder å begrense kraften til et perfekt vesen. Med andre ord, umiddelbart etter å ha erkjent Guds uendelige kraft - hans perfeksjon - forsøker skeptikeren, selv et ufullkomment vesen, å begrense hva slags ting Gud kan gjøre.

Men hvordan kan skeptikeren vite hva Gud kan eller ikke kan gjøre? På hvilket grunnlag kan han konkludere med at et grenseløst, allmektig vesen er begrenset i de tilgjengelige alternativene? Muligheten for at et perfekt vesen kan skape noe mindre enn seg selv er absolutt ikke motstridende. Det motsatte ville selvsagt vært sant; et ufullkomment vesen ville ikke være i stand til å gi perfeksjon til sin skapelse, noe han selv ikke har. Så det ville være selvmotsigende å påstå at et ufullkomment vesen kunne skape Gud. Men hvorfor skulle et større vesen ikke være i stand til å skape noe som er mindre enn ham selv?

Men det er en enda større feil innebygd i utfordringen. Det vil si at skeptikeren antar at Gud satte ut for å skape et "perfekt" univers og på en eller annen måte mislyktes. La oss ta et øyeblikk til å undersøke denne konklusjonen? Hvilke bevis stoler skeptikeren på angående Guds hensikt eller for å konkludere med at Gud ikke klarte å oppnå denne hensikten? For å komme til en slik konklusjon, må man først kjenne til intensjonen til skaperen. Er ikke "perfeksjon", eller i det minste suksess, avhengig av hva skuespilleren hadde som mål? Tross alt betegner perfeksjon en kvalitet eller ytelse eller egenskap som ikke kan overgås. For eksempel vil perfekt syn bety syn som ikke kan forbedres. Men for å vite hva perfekt syn er, må man først vite hva som skal oppnås med syn. Er det bare å se i dagslys, eller også i fullstendig mørke eller under vann? En perfekt robot ville være en som fullførte sine tildelte oppgaver feilfritt, i tide og uten feil eller sammenbrudd. Men for å måle slik ytelse, må anmelderen først vite hvilke oppgaver som er tildelt, hva tidsbegrensningen er og hva som utgjør et sammenbrudd eller feil. Det er først når man først har i tankene en klar forståelse av designerens formål at man kan avgjøre om den aktuelle kreasjonen har oppnådd målene eller formålene som er satt for den.

Til dette vil utfordreren uten tvil svare at dette universet er ufullkomment under enhver definisjon. Men med dette ville han rett og slett mene at ting går i stykker, at helsen lider, at folk gjør ondskap eller andre ting av denne art. Men dette følger selvfølgelig bare hvis man først antar at Gud satte ut for å skape 'perfekt' fungerende mennesker i et feilfritt univers. Var dette Guds mål? Kan det ha vært tvert imot at Gud hadde en mye annen hensikt i tankene, spesifikt, å tillate utvikling av vesener som har fri vilje og som kan oppleve ekte kjærlighet, fritt gitt? Med andre ord, satte han seg i stedet for å skape bevisste, intelligente og selvbevisste vesener som faktisk var i stand til å utøve fri vilje, og ved å gjøre det, nødvendigvis i stand til å avvise ham og gjøre det onde? Kan kampene vi møter i denne ødelagte verden være en del av en prosess der vi utvikles og foredles?
Dette er absolutt mulig. Hvis fri vilje skal ha noen mening, så må folk selvsagt stå fritt til å gjøre galt og skade andre. De må stå fritt til å avvise kjærlighet og omfavne hat. De må stå fritt til å avvise Gud som skapte dem.

Kristne tror at Gud til syvende og sist er kjærlighet, som vi forstår å være viljens forpliktelse rettet mot den andres beste. Kjærlighet må gis fritt, hvis den skal ha mening. En ektefelle som forblir i et ekteskap av frykt eller ønske om materiell fordel, elsker ikke den andre ektefellen. Vi ønsker alle å være gjenstand for en annens sanne kjærlighet, og med det mener vi absolutt ikke noen som "bryr seg" fordi de er redde for å bli tatt i å ikke bry seg eller hvis 'kjærlighet' er kjøpt. Det er ingen grunn til å tro at Gud ser på kjærligheten annerledes. Til tross for våre ufullkommenheter og begrensninger, forblir vi frie til å søke Gud og til å be ham gjøre det foredlingsarbeidet i oss som er nødvendig, for å gjøre oss klare og i stand til å gjenforenes med ham. Med andre ord, mens vi tar oss gjennom denne ødelagte og ufullkomne verden, har vi evnen og friheten til å lære å elske og begynne å gjengjelde kjærligheten til Gud som ga oss liv, intelligens og selvbevissthet. Og motsatt står vi fritt til å avvise ham.

Med tilstrekkelig klar visjon er det mulig å se at å skape et univers fylt med roboter og andre perfekt fungerende ting, ikke ville ha oppnådd Guds egentlige hensikt. Ja, livet på jorden er rotete og ofte fylt med stor smerte og lidelse, mye av det vi strever forgjeves med å forstå. Når vi tar oss gjennom denne tåredalen, forstår vi kanskje ikke Guds hensikt; ja, det kan synes for oss begrensede vesener at slik lidelse ikke har noen hensikt. å forstå at Guds plan krever ufullkommenhet her og nå, og lidelsen som kan komme fra det, gir oss kanskje ikke trøst på kort sikt. Men å tenke på hva Gud har i vente for oss, hva gjenforening med et perfekt vesen vil innebære, kan hjelpe oss å begynne å forstå livene våre .. og planlegge fremtiden vår bedre. For det Gud har i tankene er så mye mer ambisiøst - og fantastisk - enn å skape noe som passer vår definisjon av perfeksjon.

Recommended resources related to the topic:
The Wounded Healer: Finding Ultimate Purpose in Your Suffering -lenke.
Why the Problem of Evil is a Problem -lenke.
https://crossexamined.org/is-a-perfect-being-possible/